Du kikket opp fra soppboken og myste ut av det lille vinduet i leiligheten din.
”Skal vi spille istedenfor?”
”Badminton?”
”Nå!?”
Jeg tenkte på all soppen som smilte og gjemte seg trygt under mosen.
”Ja, nå!
Vi gjør det barbent. Med kjoler!”
Gresset uten for blokka kan brukes til så mangt.
Det var dagen før løvet slapp taket.
”Ja! Vi gjør det!”
Soppen lo av lettelse.
Solen lagde gule striper i gresset og vi kjøpte fire racketer i butikken på hjørnet.
En til deg. En til meg. Og to ekstra.
De lå i en veske som du hang over den smale skulderen din og vi hoppet jentehopp hele veien tilbake.
Jeg fikk lyst til å holde deg i hånden og svinge med armene.
”Kanskje vi får nye venner!!”
Du balanserte på en fortauskant.
”Ja! En! Eller to?”. Vi klappet i hendene.
”Så kan vi ha turnering!”
”Det er sikkert noen som spør:
Det der så morsomt ut! Kan vi være med?”
Men vi visste jo, innerst inne, at storbyfolk i bevegelse ikke liker plener med jenter som spiller badminton i duggvått gress. Spesielt ikke når begge har kjoler.
Og selv om det ser morsomt ut sier de aldri: Får jeg være med?
Hvis man ikke er en hund da. Hunder kommer springende i full fart og vil gjerne være med. Ofte ut av busker.
”Kan vi være med?”
Men det får de ikke.
”Skynd deg og steng den porten for de hundene der! De er livsfarlige!!”
Du kastet nøklene bort til meg og jeg låste porten med tre hengelåser. Vi følte oss plutselig usedvanlig trygge.
”Tar du med champagneglassene også?”
Kjolene flagret og noen ganger snublet vi.
Vi traff ballen noen ganger også.
To karer med overdimensjonerte muskler stod mye ute på balkongen sin. De røykte. Røykte og stirret mot oss under lave øyenbryn.
Da oppførte alltid ballen seg veldig rart. Tok nye retninger.
”Ballen sin skyld. Den er skjev eller noe”
”Feil på ballen. Skjev. Og så blåser det litt.”
Og noen ganger satt den seg fast i racketnettingen og stod ut i lufta som et kremmerhus.
Når sola ble for sterk holdt vi sammenrullede hender foran øynene og lagde små kikkehull mellom fingrene. Da hoppet racketen ut av hendene våre og la seg gresset for å hvile.
Vi så ned på den gjennom tunnelene. Den så litt slapp ut der den lå.
Da fniste vi gjennom nesen og jeg følte glede overalt.
En gang tråkket du på ballen og da ble den borte. Vi kikket og kikket, løftet på skjørtene og lette overalt, men den var ikke noe sted. Det var først når vi begynte å gå rundt at vi oppdaget hvor den hadde vært.
Da begynte den å oppføre seg rarere enn før.
Champagnen kilte i nesen.
”Nå filmer jeg.
Det blir kult!”
Du satt det lille kameraet på en benk og trykket på start. Så gikk du ut på banen og vi begynte å spille.
Etterpå, når vi skulle se på filmen, bekymret det meg stort at du ikke var med fra begynnelsen.
”Det er fordi jeg må trykke på knappen før jeg går ut på gresset skjønner du”
En underbitt dame gjemte seg bak en gardin. Hun var ikke så flink til det, men vi trodde ganske lenge at hun var en lampe. Men da jeg slo racketen i hodet ditt begynte lampen å le.
Så filmet du en gang til. Og jeg ble like bekymret igjen.
”Du er jo ikke med nå heller!”
Du lo en snill latter mens du så på meg med et blikk fylt av visdom og jeg skjønte at det var du som hadde trykket på knappen denne gangen også.
Filmen flimret i det lille vinduet. Vi spilte skikkelig rart.
Ballen sin skyld. Skjev.
Men kjolene svingte seg fint i sollyset.
