Du graver i hagen. Selv sitter jeg inne i en rolig, lys stue. De store vinduene går helt ned til gulvet og vender ut mot hagen vår.
Stuen ligger i andre etasje og jeg ser ned til deg. Det er sommer og du graver et hull. Stor og sterk, solen skinner på den bare overkroppen din. Du graver og graver mens du har prikker av jord på hele kroppen. Svetten danner små perler i pannen din og stormkrøllene står mørke rundt hodet ditt.
Ganske ofte lener du deg mot spaden og beundrer arbeidet ditt.
Jeg går barbent rundt på myke ubehandlede furugulv og kikker ned på deg.
Ser hvordan du står der nede i hullet mens du sender opp skyer av jord. Jeg beveger meg rolig, mens jeg beundrer deg.
Du er sterk. Flott. Møkkete.
Jeg smiler stille smil for meg selv. Jeg har kjent deg lenger enn livet, og det har vært deg hele tiden.
Du er akkurat. Jeg har visst det for bestandig.
Jeg sitter i stuen, med et strikketøy kanskje.
Og jeg gynger litt også, i en gyngestol som du gav til meg til å amme vår førstefødte i. Stolen står ved vinduene og lar meg se deg. Se ryggen din, musklene som jobber, strengene som skinner gjennom blank svette. Du som graver og graver.
Du er så møkkete og jeg elsker alt ved deg. I blandt setter du deg ned på kanten av hullet, mens bena dingler ned og du åpner en termos ettertenksomt. Så skjenker du glovarm kaffe som du nyter i langsomme sup. Og du kikker ned i hullet og er så fornøyd, så fornøyd.
Jeg kan se at du smiler gjennom skjegget. Og jeg gynger i stolen og smiler tilbake. Selv om du ikke ser meg.
Gynger og stryker meg over magen der enda et barn ligger og synger en taus sang om hvilken glede det er å bli født inn i familien vår. Jeg synger stille med.
Innimellom kommer de andre bustete barna våre løpende som små sakser gjennom gresset. De løper forbi deg og du kaster litt jord etter dem. Da hyler de av fryd og du tar jord i ansiktet slik at du ser ut som et jordtroll. Du freser mot dem. Da hyler de enda høyere og springer av gårde som små virvelvinder. Noen ganger kaster du fra deg spaden og løper etter dem. Barna løper med svaiet rygg for at du ikke skal få tak i dem. Men det får du, og da kaster du dem himmelhøyt.
Det lyser av deg.
Og etterpå når du går tilbake for å grave mer, leker de i jordhaugen du graver opp fra dypet. De lager veier, dumper og groper som de fyller med vann fra hageslangen.
Hullet blir dypere og jordhaugen ved siden av høyere og høyere. Jeg sitter og
smiler og gynger mens jeg stryker meg over magen. Jeg vet at livet mitt er akkurat sånn det skal være.
Dette er alt jeg har ønsket meg: en stor, sterk, møkkete mann som graver i hagen. Den store jordhaugen med rufsete barn på toppen. Den lille krepsen i magen. Gyngestolen. Vinduene. Og strikketøyet kanskje.
Når du kryper inntil meg om natten og holder den ru arbeidsneven din rundt min og de skitne furene omslutter min bleke hånd, vet jeg at vi skal bli så gamle sammen som ingen mennesker har blitt før. Det har vært oss to fra den dagen vi ble født. Alle har visst det alltid, det har ikke vært til å komme utenom. Ingen har noensinne forsøkt å komme utenom heller.
Resten av livet skal du grave der ute i hagen og jeg skal gi deg alle de barna du ønsker. Du skal fortsette å grave og grave.
Og barna våre vil etter hvert bli sittende der oppe på den voksende jordhaugen. Krøllete som deg, barbente, møkkete og lykkelige over en rikdom som bare finnes i vår hage.
De vil vokse jordhøyt mot himmelen helt til de kommer i høyde med meg der oppe i
andre etasje: gravid og gyngende. De vil smile og vinke inn til meg. Gjennom vinduet kan jeg høre at de roper “Hei far! Der er mor!” og du vil tørke svetten av pannen, lene deg på spaden, kikke opp og smile til meg med hvite tenner i et jordmøkkete ansikt.
Øynene dine lyser.
For du har også akkurat det du hadde drømt om hele livet: en hage å grave i, en jordhaug med barn, og en gravid og gyngende kone i andre etasje. Med et strikketøy kanskje.
