Steinen hadde noen røde prikker. Rødbrune, som rust. Eller noe gammelt, som blod.
Du holdt den i hånda og spurte naivt:
“Hva er disse prikkene, er det blod?”
Blod???
En stein kan da for faen meg ikke blø!!
Unnskyld språket, men herregud! Er det noe en stein hvertfall ikke kan, så er det å blø!
Trodde du virkelig at denne steinen hadde begynt å blø bare fordi den var kommet så langt og blitt så liten??
Å nei du! Steinen kan slipes med årene. Den blir rund og myk der den ruller i vannkanten. Det er vannet bærer den.
Frem. Tilbake. Frem. Tilbake.
Den slipes og den lar seg løfte, som en materie uten fri vilje. Alltid tung, under vann.
Den er vakrest der nede. Ikke helt nærme, aldri helt tørr. Men blank. I alt dette vannet.
Men blø?? Steinen kan få sår. Små riper på overfalten som etterhvert betraktes som fint mønster. Eller den kan få årsdype arr som bosettes av noe annet og aldri blir vakkert igjen.
Og med kraft kan du knuse den slik at du aldri vil finne tilbake til det opprinnelige.
På solskinnsdager kan man kun ane konturene av det som engang var.
Åh nei! Du kan smelte en stein ved høy temperatur og la den flyte avgårde til en alderdom hvor den stivner i de vakreste, mykeste formene du noensinne har sett. Fargerike, smidige. Og godt å gå på.
Men steinen kan like lett sprekke i kuldens raseri. Bare la vannet (alt dette vannet) trenge seg ned i usynlige hull og det sprenger ved første frostnatt.
Men blø? Nei! Nei! Nei!
En stein blør aldri!
Du og du. Skulle ønske jeg kunne skrive like poetisk om geologi. Sitter nå her og strever med mine sprekker. De er faktisk rød inni, hadde gjort storyen mer interessant om det hadde vært blod. Som et åpent sår. Blødende sprekker. Da hadde det blitt fart på publikasjonene.
Comment av Bella — oktober 18, 2008 @ 4:28 pm |