Når jeg lukker øynene er jeg aller lykkeligst med bildet av meg selv som…. du vet, det bildet der jeg sitter i den dype vinduskarmen i København. Kun iført den store skjorta som pleide å være din. Der sitter jeg, med knærne opp under haken og jeg ser ikke ut over den nyerobrede byen, men inn. Mot deg.
Husker du? Dette bildet, som er ute av fokus fordi jeg beveget meg ørlite i en vinduskarm i Kongens by? Meg, med nakne knær opp under haken og nyplukkede plommer ved siden av meg. Tolv stykker, den ene, som er halvspist, ligger saftig og kjøttfull ved foten min. Jeg har bollekinn og fregner.
Og håret? Det er håret som gjør meg lykkelig! Det er langt, veldig langt, tykt og hennafarget. Jeg har en kort, kort lugg som er rar og morsom. Alt ved meg er mildt og blidt. Armene har jeg foldet rundt bena og jeg ser ikke ut men inn.
Du smiler sikkert lunt bak kameraet. Munnen min kruser seg i hver munnvik, kinnene rødmer og nesen står litt opp. Den har fregner og det oser av keramikk, interrail og høst.
En slitt, blå koffert ligger oppå en brun og venter på å bli pakket ut. Men akkurat da vet vi ingenting om hvilke kofferter som skal pakkes ut hvor. Akkurat da sitter jeg bare der i vinduskarmen med knærne under haken og kikker inn mot deg. Du ler sikkert litt. Nei!
Du humrer! Og har god tid.
Så knipser du, akkurat i det jeg rører ørlite på meg. Det er umulig å se om jeg er i ferd med å vende meg fra deg eller mot deg.
Men håret! Håret danser! Det danser som aller lykkeligst i et skinn av kobber, brunjord og gull.
Hennahåret danser og sender stjerneskudd langt inn i fremtiden.
