Før og etter Ål

Vi var i Bergen i helgen. Jeg kjøpte flere par sko. Spiste ute. Flott hotell. Full pakke til flere tusen. Fly på 1. klasse. NSB komfort hjem. Finanskrise sa du?      

Det var ikke før på hjemveien at vi fikk se hvem som befant seg på Ål stasjon.

Dessuten. Jeg har en samboer som, midt i den mørkeste tida, sier optimistisk: ”Nå går det mot lysere tider”! Lommeboka svarer med et hult ekko, sola kikker nesten ikke opp over horisonten, Nordea maser (ja, ja, slutt og mas!). Det er bekmørkt, men ansiktet hans stråler og han sier: ”Nå går det mot lysere tider!”

Jeg har lest om finanskrisa i flere måneder. Lurt på når den virkelig kommer. Jeg har vært  i utallige butikker, kjøpt julegaver, gjort som Kristin sa: ”shoppet, shoppet, shoppet”. Jeg har reist til København, og nå til Bergen. Alltid på komfort (skinnseter og liksomgratis kaffe). Men jeg har ikke sett krisa noe sted.

Men så kom den altså. I går. Presis klokka 15.32 på Ål stasjon. Der sto`n gitt. Finanskrisa. Uten at de annonserte det. Det var ingen som sa: ”Neste stasjon er Ål. Ål. Finanskrisa på høyre side. Vennligst hold dørene lukket”.
Neida. Toget bare stoppet og dørene åpnet seg. Vi ante ingenting. Så steg Finanskrisa inn og erklærte at vi satt på hans plass.
Den dusten.

Så stod vi der. Rådville på Ål stasjon. Kastet av toget. Vi måtte selvsagt ta skiene og gå hjem. Det tok mange dager. Vi kokte kaffe på einebær og spiste reinlav som vi fant under snøen. Om natten så sov vi i barhytter. Vi lå helt tett. Reven rasket over isen. Betlehemstjerna funklet. Månen lyste sterkere enn noen gang og livet kjentes for første gang helt virkelig. Vi visste ikke hva som ventet bak neste busk. Helt bokstavelig. Men da vi den fjerde dagen så en ulveflokk skjønte vi at vi var hjemme.

Huset stod. Men Finanskrisa hadde selvsagt vært der. Den kom frem mange dager før oss. Krengetogene kjører uhyggelig fort.
Huset var helt tomt innvendig. Alt var borte. Flatskjermen, tjuetre par sko, de fire PC-ene, bilen, selv syklene var vekk. Tivoli radioen. PH lampa.  Ja til og med Weberen.
Men ungene var der. Myke og friske. Ikledd enkle klær satt de på gulvet og spiste havregrøt. De hadde laget en bondegård med kongler. Konglene hadde fyrstikkben, det var lett og se hvem som var kuer og hvem som var sauer. Synet av bondegården gav meg et snev av barnslig glede. En glede jeg ikke hadde kjent på lenge. Jeg fikk lyst til å leke! Til å spikke. Løpe sikksakk i skogen. Tråkke barbent i gresset. Samle sprengtråder og klatre i trær. Kile noen.

Men så fikk jeg øye på brevet. Det lå i vinduskarmen. Selv den flotte utsikten var borte. Finanskrisa hadde tatt den også. Brevet var kort: ”Du har ikke noen jobb mer. Jeg tok med meg alt. Du skylder meg såpass. Hilsen Finanskrisa”
En merkelig følelse ilte gjennom meg. Var det lettelse? Endelig, liksom. Kvitt alt.

Men i hjørnet av stua så jeg samboeren min. Han gråt. Han stod der PC-en hadde stått og kikket med tårevåte øyne ned på den tomme plassen.
Men det varte bare et halvt sekund. Omtrent. Så løftet han hodet og strålte med mer kraft enn månen.
”Nå går det mot lysere tider jenta mi!”
”Nå går det jaggu meg mot lysere tider!”