Tidevannshår
Ungdommen er forbi og nå sitter han der med tidevannshår. Det er månen som trekker det utover. Utover mot månen, slik at vikene avdekkes med sine bare knauser. Tidevannshåret vil nok aldri finne veien tilbake. Det er fjære i hodet hans. En fjære som har kommet for å bli. Man kan se det på bølgene. Tidevannsbølgene er lange og de strekker seg bakover og samles et sted i nakken. Bunnformasjonene er de samme og bølgene vil aldri endre retning. Før, når tidevannshåret hadde springflo, hang det ruskete og viltert ned i pannen. Fjæren oppstod kun ved endringer i motebildet, når håret skulle trekkes tilbake og ligge i sirlige bølger bakover. Men plutselig kunne det ligge flomaktig foran øynene igjen. Det var solen som dro i tidevannshåret den gang.
I dag er det månen som bestemmer. Som trekker og drar i tidevannshåret. Lokker det tilbake med sin kraft. De trekkes ut, bakover, og igjen ligger en nakne svaberg med sin visdom og klokskap. Nakne svaberg i dype viker. Flomtiden er forbi. Aldri mer flo. Bare fjære. Eller ebbe. Det ebber ut.
Man sier at havet fell når det når fra høyvann til lavvann. Og tidevannshåret fell. Det fell av. Og forsvinner.
