Ungdommen er forbi og nå sitter han der med tidevannshår. Det er månen som trekker det utover. Utover mot månen, slik at vikene avdekkes med sine bare knauser. Tidevannshåret vil nok aldri finne veien tilbake. Det er fjære i hodet hans. En fjære som har kommet for å bli. Man kan se det på bølgene. Tidevannsbølgene er lange og de strekker seg bakover og samles et sted i nakken. Bunnformasjonene er de samme og bølgene vil aldri endre retning. Før, når tidevannshåret hadde springflo, hang det ruskete og viltert ned i pannen. Fjæren oppstod kun ved endringer i motebildet, når håret skulle trekkes tilbake og ligge i sirlige bølger bakover. Men plutselig kunne det ligge flomaktig foran øynene igjen. Det var solen som dro i tidevannshåret den gang.
I dag er det månen som bestemmer. Som trekker og drar i tidevannshåret. Lokker det tilbake med sin kraft. De trekkes ut, bakover, og igjen ligger en nakne svaberg med sin visdom og klokskap. Nakne svaberg i dype viker. Flomtiden er forbi. Aldri mer flo. Bare fjære. Eller ebbe. Det ebber ut.
Man sier at havet fell når det når fra høyvann til lavvann. Og tidevannshåret fell. Det fell av. Og forsvinner.

Det var ikke før på hjemveien at vi fikk se hvem som befant seg på Ål stasjon.

Dessuten. Jeg har en samboer som, midt i den mørkeste tida, sier optimistisk: ”Nå går det mot lysere tider”! Lommeboka svarer med et hult ekko, sola kikker nesten ikke opp over horisonten, Nordea maser (ja, ja, slutt og mas!). Det er bekmørkt, men ansiktet hans stråler og han sier: ”Nå går det mot lysere tider!”

Jeg har lest om finanskrisa i flere måneder. Lurt på når den virkelig kommer. Jeg har vært  i utallige butikker, kjøpt julegaver, gjort som Kristin sa: ”shoppet, shoppet, shoppet”. Jeg har reist til København, og nå til Bergen. Alltid på komfort (skinnseter og liksomgratis kaffe). Men jeg har ikke sett krisa noe sted.

Men så kom den altså. I går. Presis klokka 15.32 på Ål stasjon. Der sto`n gitt. Finanskrisa. Uten at de annonserte det. Det var ingen som sa: ”Neste stasjon er Ål. Ål. Finanskrisa på høyre side. Vennligst hold dørene lukket”.
Neida. Toget bare stoppet og dørene åpnet seg. Vi ante ingenting. Så steg Finanskrisa inn og erklærte at vi satt på hans plass.
Den dusten.

Så stod vi der. Rådville på Ål stasjon. Kastet av toget. Vi måtte selvsagt ta skiene og gå hjem. Det tok mange dager. Vi kokte kaffe på einebær og spiste reinlav som vi fant under snøen. Om natten så sov vi i barhytter. Vi lå helt tett. Reven rasket over isen. Betlehemstjerna funklet. Månen lyste sterkere enn noen gang og livet kjentes for første gang helt virkelig. Vi visste ikke hva som ventet bak neste busk. Helt bokstavelig. Men da vi den fjerde dagen så en ulveflokk skjønte vi at vi var hjemme.

Huset stod. Men Finanskrisa hadde selvsagt vært der. Den kom frem mange dager før oss. Krengetogene kjører uhyggelig fort.
Huset var helt tomt innvendig. Alt var borte. Flatskjermen, tjuetre par sko, de fire PC-ene, bilen, selv syklene var vekk. Tivoli radioen. PH lampa.  Ja til og med Weberen.
Men ungene var der. Myke og friske. Ikledd enkle klær satt de på gulvet og spiste havregrøt. De hadde laget en bondegård med kongler. Konglene hadde fyrstikkben, det var lett og se hvem som var kuer og hvem som var sauer. Synet av bondegården gav meg et snev av barnslig glede. En glede jeg ikke hadde kjent på lenge. Jeg fikk lyst til å leke! Til å spikke. Løpe sikksakk i skogen. Tråkke barbent i gresset. Samle sprengtråder og klatre i trær. Kile noen.

Men så fikk jeg øye på brevet. Det lå i vinduskarmen. Selv den flotte utsikten var borte. Finanskrisa hadde tatt den også. Brevet var kort: ”Du har ikke noen jobb mer. Jeg tok med meg alt. Du skylder meg såpass. Hilsen Finanskrisa”
En merkelig følelse ilte gjennom meg. Var det lettelse? Endelig, liksom. Kvitt alt.

Men i hjørnet av stua så jeg samboeren min. Han gråt. Han stod der PC-en hadde stått og kikket med tårevåte øyne ned på den tomme plassen.
Men det varte bare et halvt sekund. Omtrent. Så løftet han hodet og strålte med mer kraft enn månen.
”Nå går det mot lysere tider jenta mi!”
”Nå går det jaggu meg mot lysere tider!”

Husker du? Dette bildet, som er ute av fokus fordi jeg beveget meg ørlite i en vinduskarm i Kongens by? Meg, med nakne knær opp under haken og nyplukkede plommer ved siden av meg. Tolv stykker, den ene, som er halvspist, ligger saftig og kjøttfull ved foten min. Jeg har bollekinn og fregner.

Og håret? Det er håret som gjør meg lykkelig! Det er langt, veldig langt, tykt og hennafarget. Jeg har en kort, kort lugg som er rar og morsom. Alt ved meg er mildt og blidt. Armene har jeg foldet rundt bena og jeg ser ikke ut men inn.

Du smiler sikkert lunt bak kameraet. Munnen min kruser seg i hver munnvik, kinnene rødmer og nesen står litt opp. Den har fregner og det oser av keramikk, interrail og høst.

En slitt, blå koffert ligger oppå en brun og venter på å bli pakket ut. Men akkurat da vet vi ingenting om hvilke kofferter som skal pakkes ut hvor. Akkurat da sitter jeg bare der i vinduskarmen med knærne under haken og kikker inn mot deg. Du ler sikkert litt. Nei!

Du humrer! Og har god tid.

Så knipser du, akkurat i det jeg rører ørlite på meg. Det er umulig å se om jeg er i ferd med å vende meg fra deg eller mot deg.

Men håret! Håret danser! Det danser som aller lykkeligst i et skinn av kobber, brunjord og gull.

Hennahåret danser og sender stjerneskudd langt inn i fremtiden.

http://www.youtube.com/watch?v=AratTMGrHaQ

Stuen ligger i andre etasje og jeg ser ned til deg. Det er sommer og du graver et hull. Stor og sterk, solen skinner på den bare overkroppen din. Du graver og graver mens du har prikker av jord på hele kroppen. Svetten danner små perler i pannen din og stormkrøllene står mørke rundt hodet ditt.
Ganske ofte lener du deg mot spaden og beundrer arbeidet ditt.

Jeg går barbent rundt på myke ubehandlede furugulv og kikker ned på deg.
Ser hvordan du står der nede i hullet mens du sender opp skyer av jord. Jeg beveger meg rolig, mens jeg beundrer deg.
Du er sterk. Flott. Møkkete.

Jeg smiler stille smil for meg selv. Jeg har kjent deg lenger enn livet, og det har vært deg hele tiden.

Du er akkurat. Jeg har visst det for bestandig.

Jeg sitter i stuen, med et strikketøy kanskje.
Og jeg gynger litt også, i en gyngestol som du gav til meg til å amme vår førstefødte i. Stolen står ved vinduene og lar meg se deg. Se ryggen din, musklene som jobber, strengene som skinner gjennom blank svette. Du som graver og graver.

Du er så møkkete og jeg elsker alt ved deg. I blandt setter du deg ned på kanten av hullet, mens bena dingler ned og du åpner en termos ettertenksomt. Så skjenker du glovarm kaffe som du nyter i langsomme sup. Og du kikker ned i hullet og er så fornøyd, så fornøyd.
Jeg kan se at du smiler gjennom skjegget. Og jeg gynger i stolen og smiler tilbake. Selv om du ikke ser meg.

Gynger og stryker meg over magen der enda et barn ligger og synger en taus sang om hvilken glede det er å bli født inn i familien vår. Jeg synger stille med.

Innimellom kommer de andre bustete barna våre løpende som små sakser gjennom gresset. De løper forbi deg og du kaster litt jord etter dem. Da hyler de av fryd og du tar jord i ansiktet slik at du ser ut som et jordtroll. Du freser mot dem. Da hyler de enda høyere og springer av gårde som små virvelvinder. Noen ganger kaster du fra deg spaden og løper etter dem. Barna løper med svaiet rygg for at du ikke skal få tak i dem. Men det får du, og da kaster du dem himmelhøyt.
Det lyser av deg.

Og etterpå når du går tilbake for å grave mer, leker de i jordhaugen du graver opp fra dypet. De lager veier, dumper og groper som de fyller med vann fra hageslangen.

Hullet blir dypere og jordhaugen ved siden av høyere og høyere. Jeg sitter og
smiler og gynger mens jeg stryker meg over magen. Jeg vet at livet mitt er akkurat sånn det skal være.

Dette er alt jeg har ønsket meg: en stor, sterk, møkkete mann som graver i hagen. Den store jordhaugen med rufsete barn på toppen. Den lille krepsen i magen. Gyngestolen. Vinduene. Og strikketøyet kanskje.

Når du kryper inntil meg om natten og holder den ru arbeidsneven din rundt min og de skitne furene omslutter min bleke hånd, vet jeg at vi skal bli så gamle sammen som ingen mennesker har blitt før. Det har vært oss to fra den dagen vi ble født. Alle har visst det alltid, det har ikke vært til å komme utenom. Ingen har noensinne forsøkt å komme utenom heller.

Resten av livet skal du grave der ute i hagen og jeg skal gi deg alle de barna du ønsker. Du skal fortsette å grave og grave.

Og barna våre vil etter hvert bli sittende der oppe på den voksende jordhaugen. Krøllete som deg, barbente, møkkete og lykkelige over en rikdom som bare finnes i vår hage.

De vil vokse jordhøyt mot himmelen helt til de kommer i høyde med meg der oppe i
andre etasje: gravid og gyngende. De vil smile og vinke inn til meg. Gjennom vinduet kan jeg høre at de roper “Hei far! Der er mor!” og du vil tørke svetten av pannen, lene deg på spaden, kikke opp og smile til meg med hvite tenner i et jordmøkkete ansikt.
Øynene dine lyser.
For du har også akkurat det du hadde drømt om hele livet: en hage å grave i, en jordhaug med barn, og en gravid og gyngende kone i andre etasje. Med et strikketøy kanskje.

Du holdt den i hånda og spurte naivt:

“Hva er disse prikkene, er det blod?”

Blod???

En stein kan da for faen meg ikke blø!!
Unnskyld språket, men herregud! Er det noe en stein hvertfall ikke kan, så er det å blø!
Trodde du virkelig at denne steinen hadde begynt å blø bare fordi den var kommet så langt og blitt så liten??

Å nei du! Steinen kan slipes med årene. Den blir rund og myk der den ruller i vannkanten. Det er vannet bærer den.

Frem. Tilbake. Frem. Tilbake. 

Den slipes og den lar seg løfte, som en materie uten fri vilje. Alltid tung, under vann.
Den er vakrest der nede. Ikke helt nærme, aldri helt tørr. Men blank. I alt dette vannet.

Men blø??  Steinen kan få sår. Små riper på overfalten som etterhvert betraktes som fint mønster. Eller den kan få årsdype arr som bosettes av noe annet og aldri blir vakkert igjen. 

Og med kraft kan du knuse den slik at du aldri vil finne tilbake til det opprinnelige.

På solskinnsdager kan man kun ane konturene av det som engang var.

Åh nei! Du kan smelte en stein ved høy temperatur og la den flyte avgårde til en alderdom hvor den stivner i de vakreste, mykeste formene du noensinne har sett. Fargerike, smidige. Og godt å gå på.
Men steinen kan like lett sprekke i kuldens raseri. Bare la vannet (alt dette vannet) trenge seg ned i usynlige hull og det sprenger ved første frostnatt.

Men blø? Nei! Nei! Nei!

En stein blør aldri!

Vi lekte gjemsel. Først gjemte jeg meg for deg. Så gjemte du deg for meg. Til slutt snublet vi over hverandre og viklet oss inn her nede.
Det blåser der oppe og hvis noen finner oss nå kan vi aldri gjemme oss her igjen.

Bølgene suser og slår tangen mot fjellet som harde piskeslag.
Når jeg lukker øynene lukter jeg våt jord og ser en eggehvit farge som ikke finnes.
Du lar meg sveve på bølger som brister.

Men måkene stuper mot oss og skriker: Mer! Mer! og sivet bøyer nakken svakt med vinden mens det forsøker å se en annen vei.
Saltvannet setter hvite flekker på den brune ryggen din og jeg teller dem sakte. Kysser dem.
Hundre!
Den som ikke har gjemt seg nå må stå.

Alle så hadde de fjær på hue,
alle så hadde de pil og bue,
alle så var de så stolte og krye,
for bamsen skulle de ta!

To av dem: udødelig kjærlighet.
To av dem: far til mine barn.
To av dem: en klamp om foten
To av dem: hvordan kan man såre et menneske så dypt?

Var det bare to?
Eller var det en gjeng. Som marsjerte inn i livet mitt og stålsatte seg på slagmarken.
Kjempet sine slag. Vant. Tapte. Herjet. Lå blødende igjen.
Også de da, som aldri fant veien tilbake.

Hva het de alle sammen?

To av dem: cowboy og indianer hee-ha!
To av dem: saccosekker i vannseng
To av dem: myke velduftende sommervinder
To av dem: sitrende savn

Var det de som var i mellom som egentlig var de to?
Eller var det en gjeng? Som feide over slagmarken hengende ut av bråkete biler, festende på forhåpningfull jakt mens de skrek grove, nådeløse hyl mot månen.
Hensynsløst, uten en tanke for de som
Vant. Tapte. Herjet. Lå blødende igjen.

Også de da.. som aldri fant veien tilbake.